I riktig gamle dager var Feøya tinglyst som egg- og dunvær. På det bes­te kunne det være opptil 1000 ærfugl-reir på øya. Da jeg var lita fikk jeg fortalt at gårdskona på Feøya i sin tid rodde over til Hugløya for å steke brød siden ea hadde flyttet inn i bakerovnen. I hekketida hadde altså ærfuglen førsteprioritet. Dette forteller også mye om hvor viktig edderdun var for disse gårdene som næring. Feøya ligger sørøst for Litlehaug, godt synlig fra gården.

Da jeg var lita var det flere ærfugl på Hugløya enn det er i dag. Min farmor passet godt på ea hjemme hos oss i perioden hun lå på reir, og hun hadde stålkontroll på hvor hun kunne finne dem. Da jeg ble litt større fikk jeg være med på disse kveldsrundene hvor vi så til at ea hadde det bra. Jeg husker godt at det ikke var lov til å springe eller rope, vi måtte være stille og rolige slik at vi ikke skremte ea. Vi skulle ikke forstyrre, bare passe på og verne om dem.Til gjengjeld kom fuglen tilbake vår etter vår.

En spennende – og lite kjent – kultur har utviklet seg rundt arbeidet med reir og dun. En historie som handler om øyfolkets viten om at når du gir noe, får du noe tilbake.

Ærfuglen har vært holdt som husdyr langs hele Helgelandskysten. Den er en ”hellig fugl” som folk har vernet om. Arbeidet med å gjøre opp til ea og verne den i hekketiden, har ført til et spesielt forhold mellom dyr og menneske. Ea kommer tilbake til samme reir år etter år, og blir en gammel ”kjenning”.

I februar–mars begynner ærfuglen å trekke innover fra havet, og i april flokker den seg rundt øyene for å hekke. Hunnen er stedbundet og vender tilbake til tidligere hekkeplasser. Fra mai til juni legges eggene, og i flere netter går ea (hun) og ekallen (han) i land for å lete etter passende reir. Dette er en avgjørende periode, for nå er fuglen ekstremt sky. Når ea har funnet et passende reir, gjør hun det klart, mens maken holder henne med selskap. Så forlater hannene hekkeplassen, samler seg i flokker og drar ut i havet for å myte (skifte fjærdrakt). I september er de tilbake igjen.

Reirene

Hensikten med å gjøre opp reir til ea, er å lage et alternativt skjul som kan dekke behovet for et tørt og beskyttende ly. Men det er også for å sikre duna gjennom å lage et reir som holder den så rein og tørr som mulig. Det er også grunnen til at man legger tang inni reiret, så duna ikke skal bli full av gress og mose som gjør den tung å rense.

Ved påsketider henter folk tang og legger opp på berget til tørk. Både de gamle steinhusa (”ehusa”) og ebanene av trematerialer blir gjort i stand, renset for gammel tang og gjort opp med ny, tørr tang.

Dun

Det finnes ikke bedre dyne enn edderdunsdyna. Ikke noe dynefyll er så lett og gir fra seg så mye varme. De lette fjonene fra ærfugl-hunnens bryst har en spesiell egenskap. I motsetning til dun fra and og gås har edderduna små mothaker som gjør at den holdes sammen. Dette gir edderdunsdyna en isolasjonsevne i særklasse. Levetida til edderdunsdyna er i tillegg mange ganger så lang som en vanlig dyne, og det finnes dyner som har vært i bruk i over hundre år.

Det samles og renses dun også blant annet på Grønland og Island. Det meste blir i dag renset maskinelt. Men ennå driver folk i dunværene på Helgeland det tidkrevende arbeidet med å håndrense duna. Duna samles inn så snart ungene er ruget ut og har forlatt reiret. Først må duna tørkes og ristes. Deretter blir duna renset for hånd ved hjelp av ei dunharpe. Renseprosessen er tidkrevende og det tar bortimot en uke å håndtere en kg ærfugldun. Et ærfuglreir gir om lag 15 gram dun og til en dundyne går det med om lag 1 kg dun. Med andre ord er det behov for dun fra 50-70 reir for å fylle ei dyne – en lang prosess.

Fakta om ærfuglen

Ærfuglen tilhører en gruppe dykkende andefugl som lever av fisk og bunndyr. Den henter normalt næring på 10 meters dyp, men kan dykke helt ned til 40 meter. I mai-juni legger den fire-fem grønne, kamuflasjefargede egg som den ruger på i 25-28 dager.

Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekket, og blir voktet av moren og/eller av andre voksne hunnfugl (såkalt var-e eller tante), mens de finner mat selv. Ærfuglen tar lite mat til seg under rugingen og går sterkt ned i vekt. Etter at eggene er klekket, varmer hunnen ungene i reiret et par dager, før hun tar dem ned til vannet.

Ofte kan flere kull av samme alder finnes i samme flokk. Den første tiden oppholder de seg i tangbeltet der de finner næring (blant annet tanglopper) og skjul for predatorer (fiender).

Ærfuglen kan svømme med ungene opptil 20 km for å finne gode næringsområder. Ungene blir flygedyktige etter 65-75 dager og kjønnsmodne når de er 3 år. Ærfuglen kan oppnå en alder på hele 20-25 år, mens 10 til 15 år er vanlig.

Ærfuglen er svært sårbar for byttedyr når den ligger og ruger på eggene, og de små ungene har en farefull tid før de vokser opp. Mink, kråke, ravn, svartbak, gråmåke, oter og havørn er noen av dens naturlige fiender.